I korte trekk så handlet det moderne prosjektet om å tenke, mens modernismen satte disse tankene i spill.
Under det moderne prosjektet så vi at den økte kunnskapen førte til økt nysgjerrighet om naturen og naturlige sammenhenger. Dette var i sterk kontrast med den religiøse troen som ga forklaringer på hvorfor ting skjedde, men ikke hvordan det skjedde. Jeg tror at nettopp dette førte til at man så optimistisk på kunnskapen. Hvis man kunne finne ut av naturlige prosesser så kunne man bruke denne kunnskapen til å manipulere naturen i menneskets fordel. Det moderne prosjektet var en periode på rundt 400 år. Det var på slutten av 1800-tallet at man begynte å se disse tankene i realiteten. Man så konsekvensene eller resultatene av de revolusjonære tankene.
Man så at tradisjonelle verdier som religion mistet sin mening. Ettersom man fant en men naturlig forklaring i naturvitenskapen. Innenfor litteraturen så man at forfattere eksperimenterte med sjangre og nye skrivemåter. Alle disse nye tankene påvirket vårt menneskesyn. Begreper som fremmedgjøring, livstretthet og resignasjon ble dagsaktuelle og man så at virkeligheten var ikke så enkel som før. Nå måtte man utforske sinnet til mennesket og beskrive ulike sinnstilstander gjennom litteratur og kunst.

Kilder:
Spenn VG3, Side 10-11
http://no.wikipedia.org/wiki/Modernisme

Hvis vi tar utgangspunkt i høymodernisme som varte fra 1900-1930. Som et resultat av 1. Verdenskrig var verden i en tilstand man aldri hadde sett før. Med dette kom nye tanker og følelser som kom frem gjennom kunsten. Man så på kunst som et hjelpemiddel i samfunnets fremgang. Kunstneren begynte å fokusere på det subjektive, det abstrakte og det dynamiske. Altså fokuserte kunstneren på sin indre stemme og lot seg påvirke av ytre krefter mindre enn før. Denne stemmen kunne komme frem gjennom abstrakte motiver som ikke bindet seg til gjenkjennelige motiver. Samtidig som man fikk frem det objektive og de spesielle særtrekkene.

Spenn VG3, Side 10-11
http://no.wikipedia.org/wiki/Modernisme

Nyromantikken som begrep brukes om en utvikling i norsk kultur som tok plass mellom 1890-1905. Nyromantikken kom først og fremst som en reaksjon på de verdiene realismen spilte på. I stedet for å fokusere på industrialiseringen og det den fremmet, ville man heller fokusere på det naturlige mennesket. I denne perioden tok kunstnere og diktere å skildret den man kaller ”det ubevisste sjeleliv” og ”det indre mennesket”. Man fikk inspirasjon fra eventyr, sang og folkeviser. Hvor man skildret ting som ”tilhørte i en annen dimensjon”.

Viktige forfattere og malere i denne perioden:

Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder, Erik Werenskiold, Theodor Kittelsen.

Kilder:

http://www.daria.no/skole/?tekst=9074

http://no.wikipedia.org/wiki/Nyromantikken

Litt historie:
På 1500-tallet ble dialekten i Bergen endret i sammenheng med den tyske hanseat handelen. Disse handelsmennene snakket nedertysk, dette språket ble en stor påvirkning for den dialekten vi i dag kaller for ”bergensk”. Noe som kan bevises med blant annet med at i bergensk har man kun to grammatiske kjønn, til felles med nedertysk; fellekjønn og intetkjønn. Altså:
Alle ord får -en i bestemt form entall: visen, jenten, solen, konen osv.
Men det meste fremtredende kjennetegnet er vel bruken av skarre-r. Opphavet til dette er ukjent, men i dag så har skarre-r-en spredt seg til større området. Der det er vanlig at unger mennesker skarrer mens eldre folk har rulle-r.

I Norge har vi to tonefall, høytone og lavtone. I Bergen har man Høytone. Det vil si at den trykkstreke stavelsen har høyere tone enn den trykksvake.
I Bergen så ender infinitiven på –e. Eks: leke, hoppe, være. I dette området mangler man jamvekt, tjukk l og retroflekser.

For å oppsummere og legge til andre målmerker:
- Generell språkgruppe: Vest-Norsk
- Høytone
- e –infinitiv
- Skarre-R hos yngre
- E, eg, æ, æg personlige prenomen entall.
- me, mi personlige prenomen flertall.
- Nektingsadverb: ikkje.

Kilder:

Spenn VG3
http://www.uib.no/info/dialektleiken/om_bergensk.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Bergensk_dialekt

Her en oversettelsen av de tre første av snittene fra "Fortejling av Knut K. Homme"


Maten er ikke så viktig først når man er mett og han nok av den, men først når en er sulten og ikke har matbiten, da er det det viktigste i verden for oss. Nå går vi i butikken og nyter oss mat fra de fullstappede hyllene, og de fleste tenker vel lite på hvem som skaffer maten, hva det krever av arbeid og innsats.

Men vi skal ikke så langt tilbake i tid før alle skaffet man selv, i hvert fall på bygda. Da var høsten avgjørende for den lange vinteren. Hverdagskosten bestod av brød og grøt, brød og grøt. Men til jul hadde vi noe sjelden, noe spesielt. Da var mange ute etter julefisk, dersom de ikke hadde fisket etter fisk i bekken da.

Julefisken skulle helst være stor og rød, og kom fra høyfjellet. Før jul har folk noenlunde god tid, og kunne da være borte i noen dager. Nettene var kalde og dagene korte, så en måtte kle seg godt og pakke seg inn med ull og sengeteppe vevd av skinnfeller eller garn om nettene. Med ilden som flakket på veggen var det fortalt mange sagaer i de lange kveldene.

Valle er en innlandskommune i Aust-Agder fylke.

Valle ligger i Setesdal. Valle er, som resten av Setesdal, kjent for sin særpregede folkekultur, og mye av særpreget skyldes at dalen var vanskelig tilgjengelig. Valle er rik på faste kulturminner, både arkeologiske kulturminner og bygninger. Her er gravhauger fra jernalder og vikingtid og gårdsbebyggelse fra middelalderen til vår egen tid. Valle er mest kjent for sin særegne dialekt, Vallemål. Denne dialekten er så spesiell at man anså den som verneverdig. Gjennom prosjektet vallemal.no, har man dokumentert Vallemålets grammatikk og særegenheter.

Målmerker:

· e-infinitiv

· Tungespiss-r

· ll-->dd

· hv-->kv

· Bygda-->bygdo, bygdå

· Personlig pronomen 1. person entall - eg

· Personlig pronomen 1. person flertall - mi

· Sterke verb i presens - hève og søv'e

· Nektingsordet - inkji

· Dativ

· hunnkjønnsartikkel: an

En kort innføring i Ordklasser i Vallemålet

Subtantiv:

Substantiver har seksa former i Valla og Hyllestad, 3 i entall og 3 i flertall.

Normalt har "ll" blitt uttalt som "dd". For eksempel: fjødd, vodd'e. Men når et slikt ord får et tillegg går "dd" over til "ll" slik at det vert "fjøllsendi" og "vallhøy".

Sterke hankjønnsord ender på stutt e. Denne e-en (svarabhaktivokal) er en arv fra gammelnorsken for å lette uttalen av ord som ender på r, med en annen konsonant foran (Tarald Nomeland, 1900-1987). For eksempel: Hestr, gardr, vollr.
Det gamle nominativsmerket "r" hestr (utt. -hester) har gått over til "e" - hest'e.

Verb:

I Valle er verb bøyd i både entall og flertall i presens og preteritum. Dette er en arv fra gammelnorsken.

Verb som ender på –e mister ofte e-en når verbet kommer før et annet ord, for eksempel: Mange sylvsme'i å Besteland hav' slutta gjer' sylv.

Imperativ har ulike former i entall og flertall, for eksempel: Spring- springji, gakk- gangji.

Adjektiv:

I Valle har adjektivene ulike former for hvert kjønn: gåmål'e - gåmó - gåmålt.

Adjektiv som har a i hankjønn, får o i hunkjønn : Flat'e - flòt, skakk'e - skokk.

Adjektiv som ender på -ng, -g eller -k får -ji i hankjønn bundet form entall: Tung'e - tungji.

Artikler:

Talemålet har disse artiklene i trykklett form: enn / an (hankjønn), a (hokjønn) og a (intetkjønn).

Adverb:

Talemålet har flere adverb enn nynorsk: sossi, hera, eislistis, trått.

Noen ord må en på normal nynorsk bruke flere ord på å forklare. Døme: framtemæ, opptemæ.

Preposisjoner:

"På" og "'å" er samme preposisjonen, men er brukt noe ulikt.
- "'Å" brukes i faste uttrykk som "'å hovdi" og "'å fótó".
- Når "på" er bundet til et stadadverb, faller p-en bort: inn'å, ut'å.
- "På" brukes i: på tòkunn, på bórdæ, på vègjæ og liknende.
- Til stedsnavn er det mest naturlig for eldre folk å bruke "'å". for eksempel: 'Å Straumi, 'å Bjørgum. Yngre folk bruker heller "på".

Pronomen

Pronomenet har i bygdemålet hatt mange ulike former.

Man skiller ennå mellom akkusativ og dativ i personlige pronomen.

Når pronomenet er tonelette, vert de avståtte. Eks: "hó" vert "'ó", "hú" vert "'u".

Åkkås, dikkås og sikkås skifter form etter som de står før eller etter substantivet. Eks: Åkkås hus - husi åkkå. Dikkås lǿe - lǿa dikkå. Deiris er annerledes: Deiris hus - husi deiris.

Kilder:

http://www.vallemal.no/main.jsp

http://www.valle.kommune.no/GetFile.aspx/images/EPII_ID/796/EPIT_ID/5

http://no.wikipedia.org/wiki/Valle

Retrospektiv betyr å se tilbake. Så vi kan ut ifra dette si at den retrospektive teknikken er en fortellerteknikk hvor handlingen går videre ved å referere til noe som har skjedd i fortiden.
For eksempel:
” Én av personene vender hjem etter lengre tids fravær. Gjennom samtale med én eller flere andre personer i første akt får vi vite litt av hva som har hendt mens han eller hun var borte. ”

http://www.norsknettskole.no/fag/view.cgi?&link_id=0.9655.9658&session_id=0&spraak=bm

Henrik Ibsen var en flittig bruker av denne teknikken, visstnok så var Ibsen en av de første som brukte og mestret denne teknikken. Senere har denne teknikken blitt meget vanlig i både litteratur og film.