Litt historie:
På 1500-tallet ble dialekten i Bergen endret i sammenheng med den tyske hanseat handelen. Disse handelsmennene snakket nedertysk, dette språket ble en stor påvirkning for den dialekten vi i dag kaller for ”bergensk”. Noe som kan bevises med blant annet med at i bergensk har man kun to grammatiske kjønn, til felles med nedertysk; fellekjønn og intetkjønn. Altså:
Alle ord får -en i bestemt form entall: visen, jenten, solen, konen osv.
Men det meste fremtredende kjennetegnet er vel bruken av skarre-r. Opphavet til dette er ukjent, men i dag så har skarre-r-en spredt seg til større området. Der det er vanlig at unger mennesker skarrer mens eldre folk har rulle-r.

I Norge har vi to tonefall, høytone og lavtone. I Bergen har man Høytone. Det vil si at den trykkstreke stavelsen har høyere tone enn den trykksvake.
I Bergen så ender infinitiven på –e. Eks: leke, hoppe, være. I dette området mangler man jamvekt, tjukk l og retroflekser.

For å oppsummere og legge til andre målmerker:
- Generell språkgruppe: Vest-Norsk
- Høytone
- e –infinitiv
- Skarre-R hos yngre
- E, eg, æ, æg personlige prenomen entall.
- me, mi personlige prenomen flertall.
- Nektingsadverb: ikkje.

Kilder:

Spenn VG3
http://www.uib.no/info/dialektleiken/om_bergensk.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Bergensk_dialekt