Henrik Ibsen ble i løpet av sine første år som forfatter og dikter på begynnelsen av 1850- tallet preget av de nasjonalromantiske strømmingene i norsk litteratur. Han ble også påvirket av realsimen, og perioden fra i norsk litteratur fra 1850-1870 blir ofte kalt den poetiske realismen. I denne perioden vekslet Ibsen mellom å være nasjonalromantisk og det å være kritisk ovenfor samfunnet og dets tendenser. Det var blant annet under tiden at han skrev Peer Gynt som blant det nasjonalromantiske som troll sammen med det samfunns kritiske ved å fremstille Peer Gynt som en udugelig ung mann som ikke prøver hardt nok til å få noe ut av livet sitt.
Fra 1870-tallet oppstod en ny periode i Ibsens forfatterskap. Han ble nå mer fokusert av de politiske og sosiale problemene som preget samtiden. Det romantiske får nå mindre plass og samtidig introduserer Ibsen den retrospektive metoden. Han la også mer vekt på hvordan scene ville se ut når de ble fremført. Små detaljer ble nå i større grad vektlagt enn tidligere.

Rundt 1880 kom Ibsen inn i enda en fase. Nå ble diktene hans symbolske når det gjaldt kritikk av samfunnet. Naturalisme sin pessimisme og symbolismen trengte seg mer og mer inn i verkene hans.
Den aller siste fasen i Ibsens forfatterskap varte fra Bygmester Solness (1892) til Når vi døde vågner (1899). Her var Ibsen i større grad blitt langt mer innadvendt enn tidligere. Dramatisk ironi, metaforer og symboler er med på å prege diktene til den eldre Ibsen. Samfunnskritikken som før hadde spilt en stor rolle i diktningen hans er også dempet og isteden fokuserer han på dommedag og at han ikke har lenge igjen.
Måten Ibsen skriver på henger sammen med hvordan litteraturen i Norge var på den tida. Selv om Ibsen var modig og turte å gå sine egne veier er det ikke tvil om at litteraturen som preget samtiden påvirket hans arbeider.